Foto til besvær

Jeg har et kjempefint Nikon speilreflekskamera, men jeg kan ikke bruke det. Som man tydelig kan se på dette "vakre" fotoet jeg tok i dag. En smule overeksponering der, gitt. Nei, enten må jeg sette meg ned med instruksjonsboka, ellers får jeg holde meg til auto-funksjonen.

Her er rotekroken min i stua. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle vise rotekroken, men som navnet tilsier er det alltid så rotete der. Og jeg liker ikke å rydde. Men i dag tenkte jeg med meg selv at det var jo ganske ryddig der akkurat nå, så det var bare å knipse mens sjansen var der. Hadde jeg vært noe til blogger skulle jeg nok flyttet litt på noen ledninger, og tatt bort saksen og bøkene som ligger der. Og kanskje tatt bort teiprullen, og muligens lagt pleddet på stolen vakrere, eller tatt det bort. Og kanskje plassert stolen bedre, evt. dandert noe ved symaskinen. Men æsj, dersom jeg skal vise frem noe får det bare være som det er. Godt nok i massevis.

Og mens jeg var i gang med knipsinga i rotekroken min tok jeg også et lite knips fra vinduet rett ved siden av skrivebordet. Fine mummien. :)

Sommer

Bildet er lånt her

Jeg, som mange andre, gleder meg til sommer og sol. Gleder meg til å sitte ute og nyte livet. Man kan selvfølgelig nyte livet utendørs om vinteren også, og det gjør jeg så godt jeg kan, men det er utrolig mye enklere å nyte utendørslivet når fuglene kvitrer og solen skinner. Og temperaturen er godt på plussiden. 

Så et enormt sprang - til rynker! 

Det var ikke noe jeg trodde jeg skulle skrive om her, for det er ikke akkurat lystbetont, men så må jeg bare, fordi jeg har gått til det merkelige skritt å kjøpe rynkeplaster. *fnis*. Dette rynkeplasteret skal plasseres i ansiktet der rynkene er og glatte ut elendigheten. Jeg er 32 år, og rynkene er ikke akkurat enorme, bare små streker, men jeg tenkte at det kanskje ville være lurt å starte forebyggingen nå, før jeg ble seende ut som en streng, streng dame. Det er altså de strenge strekene mellom øynene som bekymrer meg. Jeg er en lattermild person som smiler og ler en hel masse, og latterstrekene rundt munnen og ved øynene gjør meg ingenting, men disse strenge strekene mellom øynene passer ikke inn. Og hva gjør man ikke for forfengeligheten. Så her sitter jeg da, og skriver med et plaster i panna, mens jeg forestiller meg en rynkefri fremtid.

Blomster

Bilde lånt hos thepoppytree

Jeg har hatt travle dager. Mye jobb og liten tid til noe annet. Midt i all jobbingen har jeg vært så heldig å få avleggere av en aleo vera-plante. I tillegg kjøpte jeg meg en annen plante som jeg har glemt navnet på. Når man har det travelt er det fort gjort å glemme sånne nye planter... Den jeg ikke husker navnet på tørket stille og rolig inn, mens aleo vera-avleggerne gjorde mer av seg. En sto i vann på kjøkkenet og råtnet der, ikke et vakkert skue kan jeg fortelle. Den andre avleggeren som hadde vært så heldig å komme i jord i en blomsterpotte i vinduskarmen i stua valgte i kveld å ende sine dager, den hoppet ut av potta og ned på gulvet. Jeg er rett og slett så dårlig til å ta vare på plantene mine at de tar selvmord! Er det mulig? 

Tydeligvis...