Sol og skygge

Dette ble et merkelig bilde, men ikke mindre viktig av den grunn. Det er nemlig skyggen som kom på stueveggen pga sola som beæret oss med sitt nærvær. Jippi!

Og her er blomstene som laget skyggen. Herlige nelliker. Min bestemor sier at nelliker minner henne om begravelser, men heldigvis minner ikke disse blomstene meg om noe trist i det hele tatt. De er bare vakre, og best av alt, de holder seg lenge, lenge.

Man må jo være glad når man har vakre blomster i vinduet og sola titter frem.

Herlig sommerdag!

Blue

Noen ganger er Ablu bare Blue.

3 Søte Sønner

Min venninne M har nylig fått en sønn, og dermed sender jeg en gave - selvfølgelig. :)

En skikkelig jentekopp tenkte jeg at ville være det helt rette for henne som

nå er eneste jente i huset sammen med en mann og tre små gutter.

Til lille prinsen som nylig er kommet fant jeg denne søte bodyen.

Den måtte jeg bare sende.

Og selvfølgelig må de andre guttene få noe, så jeg fylte på med sjokolade av

ulike slag i pakken, det blir nok tatt varmt i mot.

Gratulerer med lillebror! :)

Lykkete

Min venninne V har vært i Edinburg og handlet te til meg. Hun sa at hun tenkte på meg da hun så denne teen. Det er så herlig å bli tenkt på, synes jeg. Og det er en herlig te!

På pakken står det hva du kan gjøre mens teen trekker. F.eks å danse som du gjorde da du var fem. Ja takk, jeg tar meg gjerne en dans, skal bare sjekke at ingen kan se meg... :)

Bryllup

Jeg er så glad i vielser. Og vakre taler fulle av kjærlighet.

Victoria og Daniel fikk hverandre, og Størst Av Alt Er Kjærligheten. Det er så vakkert!

*sukk* :)

Nølende skritt

Jeg begynner min tilværelse som blogger med små skritt. Tror det er tryggest sånn. Jeg skal nok bli tøffere etterhvert, men til å begynne med er jeg forsiktig. Jeg er nok ingen eventyrer sånn som Mummipappa, og jeg er heller ingen trygg morsfigur sånn som Mummimamma. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal med denne bloggen, men jeg ble så fristet til å lage en blogg etter å ha besøkt så mange fantastiske blogger de siste månedene. Kanskje skal jeg ingen steder? Tiden vil vise, og veien vil nok enda en gang vise seg å være målet med det hele.

Når jeg ser på bildet av Mummimamma og Mummipappa så ser jeg at de også ser en smule bekymret ut. Kanskje liker de ikke rampelyset etter å ha stått i stille fred i vinduskarmen min i flere år?